'Nasjonalen'

Det ånder en tindrende sommerluft

Varmt over Hardangerfjords vanne,

Hvor høyt i mot himlen i blålig duft

De mektige fjelle stande.

Det skinner fra bre, det grønnes fra li,

Sitt helligdagsskrud stå egnen kledt i

For se, over grønnklare bølge

Hjem glir et brudefølge.

Slik lyder første vers i Andreas Munchs dikt ‘Brudeferden i Hardanger’ fra 1848/49. Ordlyden vitner om nasjonalromantikken som preget tiden, slik vi også kan vitne i det kjente maleriet med samme tittel av Hans Gude (1825-1903) og Adolph Tidemand (1814-1876) fra samme år. Maleriet, som i dag kan sees på Nasjonalmuseet, har en dyp forankring i Norges kulturhistorie - ikke bare på grunn av den storslåtte norske naturen som Gude og Tidemand har skildret, men på grunn av folkedraktene som bæres.

I Tidemand og Gudes maleri ser vi en bryllupsprosesjon i en robåt langs Hardangerfjorden. Solen kaster lys over hav og landskap, og den norske fjellheimen brer seg om dem. Bruden, kledd i en tradisjonell Hardangerbunad, sitter sentralt fremst i båten, omgitt av et følge ikledd folkedrakter. Den idealiserte fjorden og fjellheimen i maleriet er rike symboler på datidens sinnelag, en tid der romantiserte motiver av norsk natur preget billedkunsten. Da Norge fikk sin egen grunnlov i 1814, vokste nasjonalromantikken frem som en periode preget av økt interesse for norsk natur, kultur og historie. Maleriet av Gude og Tidemand fanger essensen av denne perioden ved å skildre et idealisert og romantisert bilde av landskapet, og særlig den norske folkekulturen.

Nasjonalen

Tar vi en nærmere titt på motivet i Tidemand og Gudes maleri, gjøres vi oppmerksom på nasjonalskatten som ble viktig for nordmenns identitetsbygging. Brudens drakt, kjent som ‘Nasjonalen’, var en variant av Hardangerbunaden og ble tatt i bruk som nasjonaldrakt på slutten av 1800-tallet. Med sitt røde liv, sorte stakk og hvite forkle med Hardangerbroderi, ble ‘Nasjonalen’ et viktig symbol på den norske identitetskampen under unionsårene. Ved å kle seg i folkedrakten, uttrykte norske kvinner sin støtte for en selvstendig norsk nasjon. Bunadens design var ikke bare estetisk tiltalende, men også i tråd med datidens motebilde for kvinner, som inkluderte tettsittende liv og lange skjørt. Dette gjorde bunaden til et blikkfang, samtidig som den representerte et ønske om å bevare norske folketradisjoner.

Malerier som ‘Brudeferd i Hardanger’ av Tidemand og Gude, samt tidlige fotografier, bidro til å popularisere Hardangerbunaden som et symbol på norsk identitet. Folkedraktens popularitet ble ytterligere forsterket da den engelske prinsesse Maud, senere dronning Maud av Norge, ble avfotografert i en Hardangerbunad under et cruise i de norske fjorder i 1893. Bildene, som senere ble brukt som postkort, bidro til å gjøre bunaden kjent både nasjonalt og internasjonalt. ‘Nasjonalens’ symbolikk var særlig viktig fram til unionsoppløsningen i 1905.

Som folkedrakt har ‘Nasjonalen’ siden sin anvendelse på 1800-tallet fremstått som et symbol på norsk identitet og kulturarv, og er et kjent syn ved høytider og spesielle anledninger, som Norges nasjonaldag den 17. mai.

‍

Hovedbilde:

Hans Gude og Adolph Tidemand, Brudeferden i Hardanger, 1848

Olje på lerret, 93,5 x 130 cm

Nasjonalmuseet, Oslo

Kilde: Store Norske Leksikon