Bunadssølv med røtter i religion og tradisjon.
De fleste bunader og folkedrakter har rikelig med bunadssølv. Men visste du at bunadssølvet opprinnelig også hadde stor symbolsk og religiøs funksjon?
Utformingen skulle minne den som bar sølvet om den kristne troen. Flere stølebelter (også kalt kistebelte, spangebelte og konebelte) har kristne motiver på låsen og hver støl. Et vanlig motiv er Maria bebudelse, hvor engelen Gabriel forteller Maria at hun venter Guds sønn. Motivet kan tolkes som en bønn til Gud om å velsigne bæreren av beltet med barn. Et annet motiv er De hellige tre konger, et annet motiv fra Jesu fødselshistorie som antagelig kan tolkes på samme måte.
Bruken av søljer kunne ha såkalt apotropeisk funksjon, de kunne skremme vekk det onde: Den som bar sølje var beskyttet av Gud.
Andre søljer har ornamenter som antagelig kan føres tilbake til førkristen tro, som for eksempel spisse løv, såkalte spirløv, som kan forstås som et fruktbarhetssymbol.
En særegen gruppe med bunadsssølv har en særlig kobling til det religiøse: hengesmykkene som kalles Agnus Dei. Agnus Dei er latinsk for Guds lam og viser til den kristne forståelsen av Jesus som offer for menneskeheten. Koblingen mellom Jesus og gudslammet finnes i en rekke bibeltekster og har vært en del av kristen kunst og liturgi siden antikken. Fra omkring år 1500 fikk pilegrimer som oppsøkte Roma ved påsketider små vokssegl med bilder av gudslammet trykket på, og seglene ble kalt nettopp Agnus Dei. Disse pilegrimsmerkene ble båret som amuletter omkring halsen og skulle beskytte bæreren mot sykdom, smerte og brå død. Voks er et materiale som lett forringes, så selve seglet ble ofte forsterket med en ring av sølv omkring, eller de ble plassert i egne medaljonger.
Etter reformasjonen så den protestantiske kirken med ublide øyne på denne praksisen, de forbød både pilegrimsreiser samt forståelsen av amuletter som vern mot det onde. Her i Norge ser vi likevel at bruken av halssmykker som Agnus Dei fortsetter.
Det ser ut til at man benyttet to ulike strategier for å erstatte voksseglet fra Roma. En var å erstatte seglet med en mynt, ofte en daler, preget med kongens monogram. Noen steder ble dette smykket en del av brudesølvet og smykket blir også kalt brudedaler.
En annen strategi var å videreføre selve medaljongen, men isteden for å oppbevare et katolsk vokssegl i den, ble mynter til gudstjenestens offer lagt her. Derfor ble disse smykkene også kalt offerdåser.
Felles for både brudedaler og offerdåser er at begge fikk ytterligere dekor i form av spir, løv og/eller andre mynter som deretter ble festet i en lang flatlenke, også kalt breikjede. Begge varianter bærer fremdeles navnet Agnus Dei i moderne omtale av bunadssølv. I dag kan hengesmykket brukes som tilbehør til bunader og folkedrakter fra hele landet. Selv om det lages nye varianter av Agnus Dei, har de gamle en patina og en sjel som nyere smykker mangler.
